å innnrømme at en gjør feil

Jeg husker at før jeg ble kristen synes jeg det virket så utrolig enkelt å bare tro på Jesus å dermed få evig liv og bli tilgitt alle sine synder. Jeg vet at mange som ikke er kristne reagerer på dette. De synes det virker rart at en kan gjøre hva man vil fordi en uansett får tilgivelse så lenge en tror. Kristendommen blir liksom for naiv, for enkel, så enkelt at det liksom ikke kan stemme.

På en måte har de vel kanskje rett. Det er lett å tro, hvis en veier opp syndene en har gjort mot det å tro så er det kanskje lett. Samtidig er det utrolig vanskelig. For å være kristen handler ikke bare om å tro. Det handler om å bekjenne sine synder for så å få tilgivelse. Og det å bekjenne sine synder er ikke alltid like lett. I alle fall synes ikke jeg det. Det er ganske tungt å innrømme for seg selv at en faktisk har gjort noe galt. Vi liker best å leve gjennom hverdagen så smertefritt så mulig, å overse de feilene vi gjør slik at vi slipper å tenke for mye over de. Når jeg legger meg om kvelden er det mange dager jeg ikke synes jeg har syndet i det hele tatt. Men tenker jeg meg litt lenger om så har jeg helt sikkert syndet. Små hvite løgner for å slippe å ha det ubehagelig, stygge tanker om folk, baksnakking.... Alt for mange ganger tenker vi; jamen hun var så teit, hun fortjente det jo. For eksempel Idol-Sandra. Men jeg tror vi trenger å innrømme de feilene vi gjør. For bare ved å bekjenne dem til Jesus kan vi få tilgivelse.